Målet vårt med hele den norske sommeren var å forberede oss så godt som mulig på selve hav-kryssingen. Minstekravene vi stilte oss selv var å gjennomføre mer enn 120 timer ombord i båten, i tillegg til å bli kjent med utstyr, rutiner og ikke minst hverandres gode og dårlige sider. Når jeg ser tilbake på sommeren har det vært den mest hektiske, men også den mest lærerike jeg kan huske.

Ilddåp i Hardangerfjorden

Fra dagen båten ankom Bergen gikk alt slag i slag med håp om å dra ut på langtur den første helgen vi hadde tilgjengelig. Samtidig som båten var inne for første runde med foliering fikk vi en briefing av Henrik, navigatøren vår. Han fortalte oss om ruten som var planlagt, været, og hvordan smeltevann på vei ut fjordene kom til å påvirke hvor fort vi kom til å klare å ro. Det var mye nytt å lære.

Etter Henrik sin brief gikk vi alle hjem og pakket med utgangspunkt i en liten liste vi hadde skrapt sammen på 15 minutter. Den inneholdt basis-ting som undertøy, regntøy og tannbørste, men ikke så mye mer. Utover de 10-15 tingene på listen, pakket vi alle basert på vår egen intuisjon. Da vi kom frem til båten pakket vi alt raskt ned i båten og kastet loss.

Turen kunne ikke startet bedre enn den gjorde. Bergen viste seg fra en av sine beste sider. Solen varmet, vi hadde svak medvind, god musikk på høyttaleren og alt gikk etter planen. Simen prøvde å finne ut av hvordan AIS og GPS funket, jeg stod for styringen, og Rufus og Lars begynte på årene. Om dette var sånn livet på Atlanterhavet kom til å bli, så var det ikke noe stress tenkte vi.

To regnjakker på fire personer

Etter hvert som natten nærmet seg innså vi at dette var tyngre enn vi først hadde fått inntrykk av. I det solen gikk ned ble det veldig kaldt, og på samme tid dukket det typiske bergensregnet opp. På dette tidspunktet innså vi fort at vi ikke var godt nok forberedt. Vi fant ut at vi bare hadde med oss 2 regnjakker på 4 personer, blemmene hadde begynt å komme på både føtter og hender, og flere av oss holdt på å sovne på dekk. Vi skjønte at natten kom til å bli rimelig lang...

På turen over Atlanterhavet kommer vi til å ha autopiloter som holder båten på riktig kurs for oss. På denne turen hadde vi ikke funnet ut hvordan de fungerte. Vi tilpasset derfor skiftplanen vår slik at vi alltid kunne ha en som styrte båten. Løsningen vår ble 2 timer roing, 2 timer styring, 2 timer roing og 2 timer søvn for så å gjenta den rutinen. Da vi gikk inn i natten hadde ingen av oss sovet mer enn to timer siden vi startet, og ingen av oss kom til å få mer enn 2 timer søvn i løpet av natten heller. For min egen del ble det veldig merkbart da jeg flere ganger i løpet av natten holdt på å sovne mens jeg rodde.

DA JEG BLE VEKKET IGJEN TRODDE JEG AT JEG SKULLE HOPPE RETT PÅ ÅRENE, MEN BLE OVERASKET OVER AT VI FREMDELES VAR PÅ SAMME STED SOM DA JEG LA MEG TIL Å SOVE.

Uansett hvor trøtt vi var, så var vi alle enige om at det verste skiftet var navigerings-skiftet. Det var 2 hele timer hvor man satt helt i ro i regnet på dekk og frøs. Det var kun Simen som hadde med seg nok ull til å gjøre dette til en noenlunde behagelig opplevelse. Resten av oss satt ofte og skalv på skift. Høydepunktet med navigeringsskiftet var å lage mat til de som rodde. Det betydde at man fyrte opp primusen og fikk noe å varme seg på.

Etter å ha rodd og navigert hele første natten husker jeg at det var utrolig deilig endelig å få meg litt søvn. Det var ikke så nøye at det bare var snakk om 2 timer. Da jeg ble vekket igjen trodde jeg at jeg skulle hoppe rett på årene, men ble overasket over at vi fremdeles var på samme sted som da jeg la meg til å sove. På siste skiftet mitt hadde jeg prøvd å overtale gjengen om å snu litt tidligere enn planlagt, og ro tilbake til Bergen. Det viste seg at det ikke bare var jeg som håndterte søvnmangelen dårlig og var giret på å snu. Da jeg våknet tok vi et ganske langt lagmøte i morgensolen mens vi prøvde å finne ut hvordan vi kunne forbedre livet på båten.

Det første vi måtte ordne opp i var mangelen på søvn. Simen monterte derfor autopiloten slik at vi forhåpentligvis kunne sove, eller hvert fall slappe av når vi ikke rodde. Dette gjorde at vi fikk doblet tiden vi hadde til rådighet for søvn. I tillegg ble vi bedre til å dele på varme og vanntette klær, og fant oss mer til rette ombord.

Til tross for forbedringene hadde vi en lang hjemtur foran oss. Vinden blåste fremdeles innover fjorden, noe som var deilig på vei inn, men blytungt på vei tilbake igjen til Bergen. Vi merket raskt at tempoet vårt var så godt som halvert, selv om vi følte vi jobbet hardere. Men det er lite man får gjort med været, så vi fortsatte i det tempoet vi hadde.

To og en halv dag etter vi la ut på tur var vi tilbake i Bjørnafjorden. Herfra beregnet vi rundt 6-8 timer igjen til vi var tilbake i marinaen. Vi hadde fått beskjed av Henrik om at det skulle blåse opp på denne tiden, men visste lite om hvordan båten kom til å reagere på det. Henrik hadde rett, og i det vi rundet neset ble vi møtt av 15-20m/s med vind og ca. 2m høye bølger som kom rett imot oss.

Tauet tilbake

Full av pågangsmot satt vi i gang med 3 personer på årene, mens 1 person hadde pause. Dette var eneste måten vi klarte å få noen som helst fremdrift på. Vi gjorde vårt aller beste i 7-8 timer, men kom aldri nærmere mål. Når en på laget til slutt ble sjøsyk valgte vi å kaste inn håndkle og be om å bli hentet. Vi hadde heldigvis familie med båt i området som gjorde at det var ganske udramatisk.

Hvordan prosessere nederlaget

Da vi kom tilbake i havnen merket man at stemningen var laber. Vi var slitne, trøtte, og hadde tapt kampen mot havet. Vi ryddet ut av båten så fort vi klarte, og hoppet i bilen med GPS’en stilt inn på nærmeste McDonalds. På veien begynte vi raskt å diskutere hvordan turen hadde vært. Det var definitivt noen høydepunkt, men absolutt flest utfordringer. Vi begynte derfor på en liste med forslag til forbedringer til neste tur. I det vi hadde spist opp maten vår hadde vi allerede en liste på over 25 punkt med forbedringer til neste tur.

Et av forslagene på listen var å gjennomføre en skriftlig evaluering av alt fra utstyr og mat, til hvordan hver enkelt har vært som lagmedlem på turen. Vi fylte ut skjemaet hver for oss, og satt oss deretter sammen for å gå gjennom hver besvarelse. På utstyrsfronten var vi veldig enige. Vi var for eksempel for dårlig kledd, holdt for lite orden på båten, og vi var ikke godt nok organisert i det vi la fra kai. Dette er i bunn og grunn ganske enkle ting å løse med en kort diskusjon og en tur på butikken.

NÅR ALT ER MONOTONT OG RUTINEBASERT, BETYR DEN SLAGS TING MYE MER.

Det vanskeligere punktet på evalueringen var hvordan vi oppfattet hverandre. Vi har fra starten vært enige om at vi må være dønn ærlige og direkte med hverandre for å få dette prosjektet til å funke. Det kommer til å være helt essensielt for å unngå konflikter midt på havet. Dette var første gang vi skulle utføre denne oppgaven. Det var ikke veldig mange overraskelser, men det kom frem et par interessante punkter. Et eksempel er at Simen mente jeg snakket for mye, mens Roo mente jeg var litt for stille. Et annet punkt som kom opp var hvor mye de små tingene betyr. Med de små tingene mener jeg det å bli vekket med en kaffe, at noen forbereder maten for deg, eller at noen byr på en sjokolade. Når alt er monotont og rutinebasert, betyr den slags ting mye mer.

Kom vi styrket ut av det?

Jeg tror alt i alt at turen i Hardangerfjorden er en av de viktigste opplevelsene vi har hatt som lag det siste året. I første omgang var det et nederlag, men det ble veldig fort snudd om til et godt eksempel på hvordan vi har jaktet forbedringer. Jobben som ble lagt ned i ukene etter turen gjorde meg sikker på at vi klarer å takle utfordringer, finner forbedringer, og komme bedre ut på andre siden.

LÆRINGSKURVEN VÅR BLE NOK TVUNGET TIL Å VÆRE VONDERE OG BRATTERE ENN DEN TRENGTE Å VÆRE (..)

Siden turen i Hardangerfjorden har vi tilbrakt ytterligere 200 timer på roturer rundt om på Vestlandet. Vi har blant annet fått besøkt Nordfjord, Sognefjorden, Nærøyfjorden og Lysefjorden. Underveis har vi fortsatt å jakte forbedringer og gjort små justeringer. På de siste 2-3 turene har vi stort sett ikke endret noe. Vi har funnet ut hvordan laget virker sammen, vi har funnet rutiner som fungerer bra, og vi har klart å organisere båten slik at det er en grei plass å være. De fleste av rutinene og utstyret vårt er uendret siden evalueringen etter den første turen. Læringskurven vår ble nok tvunget til å være vondere og brattere enn den trengte å være, men jeg er samtidig glad for at vi fant ut av disse tingene tidlig.

40 dager igjen

Nå er det cirka 5 timer igjen til startskuddet går. De siste dagene har vi følt oss veldig klare til avreise. Akkurat nå sitter jeg egentlig å gru-gleder meg litt til turen. Det er deler av turen, som solnedganger, stjernehimmel og samarbeidet, som jeg ser veldig frem til! Samtidig er det mange aspekter som ikke er like fristende, slik som gnagsår, søvnmangel, og ganske monoton mat.

Tiden på La Gomera har ikke bare blitt brukt til forberedelser. Det har også vært en veldig god anledning til å se tilbake på året som har gått og tenke på reisen som har ført oss hit. Og en ting er sikkert, uten den enorme støtten jeg har fått fra Alv, så hadde jeg ikke kunnet stått her i dag. Da tenker spesielt på fleksibiliteten jeg har fått, sponsormidlene, Klingen som kaster seg med på ro-tur på kort varsel, og generelt all interessen som har blitt vist. Det er noe jeg setter veldig stor pris på!

Gleder meg til å se dere igjen i februar!

Hvordan kan du følge ferden?

Sindre og resten av gjengen i Enginoars har nå rodd siden mandag 12.12.2022, og passert 20% av distansen. Ferden kan du følge på deres Instagram @Enginoars, eller via YB Races sin app. Der trackes hver båt, med oppdaterte posisjoner hver 4. time.

• Last ned appen her: https://apps.apple.com/us/app/yb-races/id452193682

• Søk etter «Talisker Whisky Atlantic Challenge 2022”

• I kartet ser du alle båtene. Under «Team» og «Leaderboards» kan du følge hvordan det går med hvert enkelt lag.