2020: Ski og kjelkekjøring i Sölden i Østerrike.
2021: Slott og 2CV-rally utenfor Paris.
2022: RIB og strandbar i Split i Kroatia.
2023: Øyfest, golf og kano i Risør og Kragerø.

2024: Kano-«rafting» og Spa på Røros

Årets firmatur ble i likhet med de fire foregående, gjennomført som en Blåtur, hvor ingen i selskapet visste hvor vi skulle og hva vi skulle gjøre, før de satte seg på bussen utenfor kontoret fredag morgen.

Første halvdel av årets tur er uten tvil den mest actionfylte vi har hatt så langt i Alvs historie. Dette primært på grunn av kraftig regnvær første dag, noe som var actionfylt i seg selv, men som også førte til svært høy vannføring i elva andre dag, noe som igjen resulterte i at fem av 12 kanoer veltet blant annet. Mer om det senere.

I år arrangerte vi hele turen på egen hånd. Det var uten tvil mer krevende enn vi trodde på forhånd. Så hvis andre ønsker å følge i våre fotspor, følger her litt mer detaljer fra turen, inkludert noen tanker og betraktninger. Ta gjerne kontakt med meg direkte hvis du synes turen høres spennende ut, og du vurderer å gjennomføre lignende tur for ditt selskap.

Hvorfor firmatur?

Er det virkelig verdt prisen og innsatsen en slik tur krever? Personlig vil jeg si et ubetinget JA. Jeg tror imidlertid at det er viktig å tenke på en del aspekter for at det skal være verdt det. Det klart viktigste å tenke på, er å arrangere en tur som legger opp til at selskapet kan sosialisere mest mulig med hverandre, og oppleve ting sammen, men da UTEN at man sosialiserer med særlig mange andre.

Årets tur var veldig bra med tanke på sosialisering. Ikke minst padlingen var en ganske langvarig aktivitet, hvor vi gjennom dagen fikk mulighet til å padle ved siden av og snakke med forskjellige båter, og dermed mange forskjellige kollegaer. Det blir litt andre samtaler når de foretas over det som kan virke som en endeløs innsjø, hvor alle er i samme situasjon og det ikke er så mye annet å gjøre enn å padle og prate.

I Alv har vi også gjort det til tradisjon at på en av kveldene på turen arrangeres årets Alv Awards. Dette er vår årlige kåring av de to vandreprisene «Årets lagspiller» og «Årets Alv», i tillegg til flere andre priser. I år ble prisene «Årets ansikt», «Årets Alvmbassadør» og «Årets fantom» delt ut. Alv Awards er alltid en kveld hvor alle kler seg opp i finstasen og vi har fin middag, med flotte taler, hvor de som virkelig fortjener det blir hedret av resten av selskapet.

Planlegging og forberedelse

For meg og Jakob begynte årets tur allerede torsdag formiddag. Eller egentlig begynte turen lenge før, hvis man tar med forberedelsene som blant annet besto av utallige mailer og telefoner med alt fra hotellbestilling, booking av kanoer, spa og restaurant, bussbestilling, bestemme meny, leie og henting av lavoer, bestilling av merch, kjøp av mat, drikke og en haug med annet.

Fysisk begynte turen likevel torsdag formiddag. Da kjørte vi fra Oslo til Røros, eller nærmere bestemt til utkanten av Femunden nasjonalpark. Her brukte vi torsdag kveld og fredag formiddag til å etablere leirplassen som vi skulle bruke for overnatting fredag til lørdag.

En av de største utfordringene med planleggingen av årets tur, var å finne ut hvor langt vi egentlig burde padle og hvor det var bra å ha leirplass og overnatte fredag til lørdag. Ingen av oss var nemlig kjent i området, og selv om jeg hadde padlet strekningen for 20 år siden, var det få detaljer igjen fra den turen. Hvor mange kilometer i timen padler man nedover en elv?

Dessverre hadde vi ikke værmeldingen med oss på årets tur. Hele den siste uka før turen ble værmeldingen stadig verre, og på det verste var det meldt over 20 millimeter nedbør i løpet av perioden fra det var planlagt at vi skulle begynne å padle, og ut kvelden.

På grunn av dette ble riggingen av leirplass enda viktigere. Fire lavoer ble leid inn fra finn.no og vi kjøpte også inn en rekke presenninger, slik at vi kunne rigge ly for det meldte regnet.

Utfordring skaper samhold

Etter intens rigging både torsdag kveld og fredag formiddag, kom bussen med Alvene til startpunktet i Femunden kl 15 på fredag. Og som om at det var timet kom regnet akkurat samtidig. Siden ingen visste hva de skulle gjøre, fikk alle utlevert en vanntett bag, med melding om å pakke med seg det de trengte for de neste 24 timene, inkludert liggeunderlag og sovepose. Resten av pakningen ble med bussen ned til Røros og hotellet vi skulle overnatte på lørdag til søndag.

Da alle ankom, fikk de melding om å pakke utstyret de trengte for de neste 24 timene i en vanntett bag som de fikk utdelt. Resten av bagasjen ble igjen i bussen og kjørt ned til Røros.

Regnvær og usikkerheten til alle da de så en elv med høy vannføring, som skulle forseres i kano, er noe som uten tvil skapte samhold kjapt internt i hver enkelt kano. Det ble kano-teamene mot naturkreftene.

Etter en stund kom vi til en ganske stor innsjø. Også denne måtte krysses, og det i pøsende regnvær. På grunn av regnværet rakk nok de fleste å bli ganske lei av å sitte i kanoen på slutten av fredagens etappe. De fleste ville nok der og da til og med si at etappen var i overkant lang. Jeg vil imidlertid komme med påstanden om at etappen var av perfekt lengde.

Jeg tror nemlig at nettopp det at alle rakk å bli litt lei, er det som fikk de fleste til å få en mestringsfølelse. Det var nok også det som gjorde det ekstra godt å komme frem til leirplassen, selv om det var regn og småkaldt.

Siden vi padlet nedover en elv, blir det noen svinger. Mitt anslag er derfor at vi padlet 11-12 kilometer første dag, og rundt to mil på dag to. Totalt sett var dette i grenseland langt begge dagene, men personlig tror jeg egentlig avstandene var perfekte, siden det var akkurat så langt at man ble både litt lei og sliten begge dagene.

Vel fremme på leirplassen var vi ekstremt glade for at vi hadde ordnet alt klart på forhånd. Det var stor glede både over å ha et sprakende leirbål, varm grill, ikke minst tørre lavoer å krype inn i, og tørre pressinger å søke ly under. På tross av et kontinuerlig regnvær resten av kvelden, ble det likevel en både hyggelig og minnerik kveld. Irish coffee hjalp både på stemningen og varmen utover kvelden.

God stemning rundt leirbålet, på tross av dårlig vær. Bål, presseninger, lys og god drikke veide opp for dårlig vær.

Dag 2 – Den virkelige utfordringen

Om noen hadde ment at første padleøkt var utfordrende, skulle det vise seg å bare være barnemat sammenlignet med lørdagens økt. For det første var padlingen lørdag nesten dobbelt så lang. Den var også adskillig mer krevende. Vi kom oss gjennom fredag uten velt, men i løpet av lørdag måtte fem av tolv kanoer gi tapt for vannkreftene, flere av båtene flere ganger.

I etterkant av turen sendte vi ut en spørreundersøkelse for turen. To av spørsmålene tok for seg den fysiske belastningen og risikobildet til padlingen.

Som man kan se av resultatet mente de aller fleste at padlingen var skummel, men innafor risikomessig. Ingen mente turen var alt for hard, og kun 32% mente turen var litt for hard. Som tidligere nevnt tror jeg det at noen satt igjen med inntrykk av litt for hard tur, egentlig er beviset på at turen var ganske passe lang...

Lørdagen bydde på adskillig tøffere stryk. Hele fem av tolv kanoer veltet minimum en gang i løpet av lørdagen. Heldigvis viste Røros seg fra sin beste side med strålende sol og vindstille.

Reddet av spa og festmiddag

Hvis det ikke hadde vært for at alle visste at spa og festmiddag ventet på dem i enden av padlingen, tror jeg fort flere ville sagt at turen var alt for hard fysisk. I stedet var det en sliten, men svært fornøyd gjeng som møttes i spaet lørdag ettermiddag. Historiene var mange og smilene satt løst. Når lørdagen ble toppet av årets Alv Awards, hvor vi hedret de beste av de beste i året som har gått, var de aller fleste enige om at lørdagen hadde vært en svært bra dag.

Steinar Kollerud ble stemt frem til vinner av den aller gjeveste prisen, Årets Alv.

Jeg sier de fleste, ikke alle. Så lenge man tør å utfordre litt, og dra ting litt utenfor komfortsonen, er det alltids fare for at det ikke vil treffe alle. Av de 26 som ga tilbakemelding på årets tur, var det kun en person som tydelig uttrykte seg negativt om turen i helhet. Og ikke nok med det. Totalt sett havnet det å «bli utfordret» helt oppe på fjerdeplass i rangeringen på hva som var viktigst for hver enkelt på fremtidige Blåturer i Alv.

Rangering av hva Alvene ønsker seg av fremtidige Blåturer. Samhold, opplevelser man ikke får ellers, skape minner sammen og det å bli utfordret topper listen.

Læringspunkter

Tre lærdommer som vi tar med oss fra årets tur er:

• Du får ikke gjort noe med været. Vi kunne nok ikke vært mer uheldige med været på fredag. Det var en ekstremt våt start på årets tur. Likevel greide vi å få det hyggelig, siden vi hadde forberedt oss godt på forhånd. Jeg kan med sikkerhet si at turen ville blitt både dårligere og mindre minnerik om vi hadde trukket i nødbremsen da vi så værmeldingen på forhånd.

• Selv om det store flertallet i Alv elsker hemmelighetskremmeriet og usikkerheten forbundet med en Blåtur (over 80% av selskapet svarte at de liker at turen er hemmelig i spørreundersøkelsen etter turen), er det viktig å informere godt på forhånd om at turen vil inneholde utfordrende elementer. Jo større utfordringen er, jo viktigere blir det å fortelle om opplegget fremover når turen først er i gang. Vi har ofte holdt også opplegget på turen hemmelig underveis i turen, men før lørdagens padling valgte vi å informere om at det var booket spa på hotell Bergstaden når vi kom frem. Dette var nok en svært god motivasjonsfaktor for mange.
  
  Vår erfaring er også at det er mulig å la de som er mest skeptiske og bekymret på forhånd, godt kan få vite mer om det kommende opplegget, enn det resten får vite. Vi hadde også en bil stående ved leirplassen, slik at hvis det var noen som ikke ville padle lørdag, fantes det mulighet til å kjøre bilen inn til Røros i stedet. En person benyttet seg av det tilbudet i år.

• Utfordringer skaper samhold. Hvis du først skal utfordre, så må man nesten utfordre slik at de fleste får en mestringsfølelse. Hvis padlingen hadde vært særlig kortere enn det den var, tror jeg ikke like mange ville sittet igjen med stolthet over at de hadde greid å gjennomføre. Det må gjøre litt vondt, for at det skal føles godt etterpå. Dette er imidlertid en hårfin balanse. Derfor er informasjon før og underveis enda viktigere. I år traff vi ganske godt på balansen, selv om det enorme regnværet fredag nesten vippet det litt over.

Turen hadde ikke vært i nærheten av like minnerik hvis ingen kanoer hadde veltet. Det er sikkert.

Vi har også laget en videoserie-episode om årets blåtur. Den viser flere klipp fra den utfordrende padlingen.