Dette er del 1, og første blogg i serien. Flere bloggposter kommer i tiden fremover.

Midt under pandemien fortalte 4 kompiser meg at de hadde begynt å leke med idéen om å ro over Atlanterhavet. Jeg er en nysgjerrig type som elsker å utfordre meg selv, og ble veldig interessert i hvordan det hele kom til å fungere, og hva planene var konkret. Turen var en del av The Atlantic Challenge, et årlig ro-kappløp med rundt 30 lag som går fra La Gomera til Antigua. Strekningen som skal dekkes er nesten 5000km, som tilsvarer nesten 3 ganger Lindesnes til Nordkapp. Turen er beregnet til nærmere 40 dager med nonstop roing i skift på to timer på og to timer hvile. Mens du hviler skal du også gjennomføre nødvendig oppgaver som å lage mat, spise, sove og vedlikehold.

Jeg hadde absolutt ikke formen til det. Ikke har jeg trent spesielt mye. Det var nå cirka et år til avreise.

Jo mer jeg hørte om utfordringen ønsket jeg å involvere meg. I første omgang trengte de hjelp med sponsorer. Jeg bestemte meg for å hjelpe, og slang samtidig inn en kommentar om at jeg kunne steppe inn dersom en av de ble skadet eller måtte trekke seg. Etter noen måneder på sidelinjen fikk jeg plutselig vite at han ene hadde trukket seg fra laget. Kanskje ville muligheten dukke opp, men kan jeg faktisk være med på dette? Jeg hadde absolutt ikke formen til det. Ikke har jeg trent spesielt mye. Det var nå cirka et år til avreise.

Etter et par runder med diskusjoner ble vi enige om at jeg skulle begynne å trene rundt 10 timer i uken. Om kroppen responderte bra, skulle vi ta en ny diskusjon på om jeg kunne bli med. Under en måned senere fikk jeg endelig spørsmålet «Sindre, vil du være med oss på livets største utfordring?». Jeg var selvfølgelig glad, men innså også alle avklaringer som måtte gjøres før jeg kunne takke ja. Først og fremst tenkte jeg på familien og hva de tenkte om eventyret. Det er jo ikke akkurat helt uten farer å legge ut på et verdenshav i over en måned i en båt som ikke er lengre enn bølgene er høye. De var i utgangspunktet ikke veldig glad i planene mine, men etter litt frem og tilbake bestemte de seg for at de iallfall ikke kom til å si nei.

Det neste store spørsmålet var hvordan dette kunne kombineres med jobb. Det ene er selve roturen, men det krever også en del forberedelser, som blant annet sikkerhetskurs i England og treningsturer i Bergen for å nevne noe. Skulle jeg få til dette ville jeg være avhengig av en enorm fleksibilitet. Jeg presenterte ideen for Marcus, sjefen min, og det tok ikke lang tid før han ga grønt lys så lenge alt gikk i orden med kunden.

Motivasjonen bak: Hvorfor gidder jeg?

Jeg har alltid likt å teste meg selv, men har aldri hatt en så god mulighet til å virkelig få testet meg selv som nå. Jeg elsker å gå i kjelleren og se hvor langt jeg klarer å pushe grenser. Basert på det jeg har lært om havroing er dette noe jeg virkelig vil finne ut av på turen vil skal ut på.

Et annet aspekt er muligheten til å gjennomføre med tre veldig gode kompiser. Siden vi møttes under studietiden i Frankrike har vi prøvd å møtes en gang i året. Selv om vi er gode kompiser, har jeg enda mye å lære om alle tre. Det å leve på hverandre i total isolasjon i over en måned vil gjøre at jeg lærer å kjenne de på en helt annen måte. Det kommer til å bli både opp- og nedturer, men jeg ser frem til utfordringen det er å få teamet til å fungere under så ekstreme forhold. Det samholdet vi kommer til å kjenne på under turen, og ikke minst den første pilsen etter å ha krysset mållinjen, er noe jeg virkelig ser frem til!

Det siste er det veldedige perspektivet med utfordringen. Vi har valgt å bruke oppmerksomheten vi får fra ekspedisjonen til å samle inn penger til Ingeniører uten Grenser i Norge og UK. Målet vårt er å donere 1 million kroner når vi er ferdig med turen. Det gir uten tvil en ekstra motivasjon til å gjennomføre hele prosjektet på en god måte.

Jobb, trening og fritid

I løpet av de siste to årene med pandemi har livet mitt vært ganske enkelt. Hovedsakelig har dagene bestått av jobb og å henge med mine nærmeste venner. Etter at Norge åpnet opp igjen har ting blitt stadig mer travelt med å ta igjen alt det tapte fra de siste årene. Det er blant annet blitt veldig mange arrangementer med jobb, reising og litt for mange pub-besøk i tillegg til en travel arbeidshverdag.

Etter at jeg ble med på ro-prosjektet må jeg nå få inn rundt 10 timer trening i uken, i tillegg til en god del tid på administrasjon, logistikk og å finne sponsorater. For meg innebærer dette en helt ny hverdag hvor tiden må bli prioritert på en helt annen måte. I første omgang innebærer det en god del lange dager hvor jobb blir etterfulgt av trening og jobbing med ro-prosjektet. Det jeg også har begynt å innse er at de fleste bedrifter jeg må i kontakt med også kun har arbeidstid 8-4. Det har gjort at jeg mange dager må sette av en time til lunsj for å få tatt telefonsamtaler for så å forlenge arbeidsdagen.

Det neste året vil også bli preget av mye reising. Båten vil være stasjonert i Bergen, og tidvis vil vi ha planlagte roturer hver helg. Dette innebærer en del pendling. Jeg har heldigvis fleksibiliteten til å kunne ha hjemmekontor, men ønsker likevel nærhet til det som skjer på jobb. Det kommer til å bli noen lange dager.

Fordelen med å være travel er at jeg virkelig blir presset til å utnytte tiden jeg har til rådighet. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg var like produktiv som jeg er nå. Det er noe helt spesielt med flytsonen jeg kommer i når jeg virkelig ikke har noe annet valg.

Forventningene til året som kommer

Gjennom det neste året kommer jeg til å lære utrolig mye. Jeg tror det kommer til å bli ekstremt travelt, men er veldig glad for at alle på laget har et felles mål om å gjøre det til et morsomt år. Flere vi har snakket med som har rodd tidligere har sagt; «Når dere setter dere i båten på Kanariøyene, så føles det som at jobben allerede er gjort». Det de mener er at arbeidsmengden som må legges ned for å komme til startstreken er så enorm at når det kun er roingen som gjenstår, så føles det som en lettelse.

For å få til dette kreves en enorm treningsmengde

Et av de store målene våre er å se tilbake på hele kampanjen vår og være stolt over det vi har fått til. Det innebærer at vi ikke bare har lyst til å krysse havet - vi vil gjennomføre så raskt som mulig. Vi vil også sitte igjen med en god opplevelse og ha penger igjen til å donere til Ingeniører Uten Grenser. For å få til dette kreves en enorm treningsmengde i tillegg til en hard innsats for å finne riktige sponsorer som støtter oss på veien. Vi er allerede godt i gang med både trening og finansiering, men vi har enda en utrolig lang vei å gå!

Veien videre

Når jeg først ble med på prosjektet hadde Thor, Simen og Rufus allerede startet planleggingen et år tidligere. Logo, sider på sosiale medier, kontrakt for kjøp av båt og et par mindre sponsorer var allerede på plass. Utover dette gjenstod det meste. På tidspunktet var jeg også i rimelig dårlig form, noe som gjorde at jeg måtte gjøre en kraftig omlegging av livsstil.

Innen vi ankommer startstreken på La Gomera må vi ha sikret finansiering for turen, vi må ha tilbrakt over 120 timer sammen som lag på båten vår, vi må ha fikset nødvendige overlevelseskurs og sertifisering og ikke minst kommet i vårt livs best form. Det er med andre ord utrolig mye jobb som ligger foran oss. Vi har allerede kommet godt i gang, men vi prøver å holde fokus på en og en ting, og ikke minst feire alle små milepæler vi når.

Følg oss gjerne på sosiale medier

Om du ønsker å følge med på oss gjennom det neste året finner du oppdateringer på @Enginoars på LinkedIn, Instagram, Facebook og Twitter. Her kommer vi blant annet til å poste oppdateringer fra treningsturer, kampanjen og events.

Vi kommer også til å poste lenke til et sporingsverktøy som dere kan bruke til å følge oss over hele Atlanterhavet når den tid kommer.

NB: Vi kommer til Oslo med båten i forbindelse med båtmessen Båter i Sjøen på Aker Brygge 1. til 4. september.